«Jeg kan fortsatt dø når som helst, men det blir i det minste ikke alkoholen som tar livet mitt»

Nå fryder hun seg over to år og tre måneder som tørrlagt.– Livet mitt er blitt så bra, at det som var dårlig, kommer mer og mer i bakgrunnen. Jeg måtte bla i gamle notater for å minnes hvor jævlig det faktisk var.

Med et varmt smil og livlige, kjappe bevegelser sitter 55 år gamle Birthe Børresen og forteller om perioden der hun isolerte seg for at andre ikke skulle se at hun drakk. Om unnskyldningene hun dro frem «dagen derpå» for å slippe familiesammenkomster, så ingen skulle forstå hvordan det fatt med henne. Om trangen til å oppsøke test etter test på nett for å se om hun ville bli vurdert som en som drakk for mye.

– Det var sånn, «Åja, jeg har et stort problem. Javel, ja,» sier hun, og understreker utsagnet ved å riste uforstående på hodet før hun blir alvorlig og legger til:

– Jeg tror alle som leter etter slike tester innerst inne vet at de drikker for mye.

Birthes reaksjon på svarene fra alkoholtester på nett

Skamfølelsen. Birthe mener hun lenge var fullstendig klar over at hun hadde et problem med alkoholen.

Men det å innerst inne vite at du er alkoholavhengig, og det å faktisk si det høyt til andre rundt deg, er to helt forskjellige ting. Skamfølelsen, og ikke minst frykten for hva innrømmelsen i praksis ville bety, var stor. Skulle hun aldri mer få nyte et glass rødvin til maten? Var det ikke alkoholen som utløste de kreative evnene hennes? Og hva med smertene fra ryggproblemene og fibromyalgien, hjalp ikke det ekstra glasset henne å sove natten gjennom?

– Det var selvmedisinering så det holdt. Det er ikke akkurat stuerent, heller mer skambelagt, kommenterer hun.

Frykten bunnet også i det å vise verden at hun hadde en svakhet. Hun, Birthe, som alltid var den sterke, den flinke. Skulle hun virkelig medgi at det var alkoholen som hadde kontrollen over livet hennes, og ikke omvendt?

Birthe om unnskyldningene for alkoholmisbruket

Reglene. Også når det gjaldt alkoholmisbruket, slo «flink pike»-syndromet til. Hun lagde strenge regler for seg selv. Alltid drikke alene i hjemmet. Naboene måtte ikke se eller merke noe. Aldri drikke slik at hun ikke kom seg opp før klokken syv og kunne gå på jobb, eller ikke kunne trå hjelpende til overfor familien.

Når startet det? Birthe kan ikke stadfeste når alkoholbruken gikk over til misbruk. For fem år siden? Seks? Da hun bestemte seg for å la halve uken være «hvit», og oppdaget hvor vanskelig det var?

Det var en periode der hun fortalte om alkoholforbruket til fastlegen. Eller, det vil si; Hun var ikke helt ærlig med ham. En flaske vin ført opp som to glass, det så mye penere ut på skjemaet. Såpass forstod hun.

Så kom høsten 2012. Etter 25 år i shippingbransjen, og en periode i 50 prosents stilling, ble hun hundre prosent ufør. Plutselig var det ingen som stilte noen forventninger til henne, ingen grunn til å innprente overfor seg selv om at «nå må du stoppe, for du skal legge deg for å gå på jobb i morgen tidlig.» Hun begynte å tøye på de egensatte grensene.

To år senere sa Birthes søster til henne: «Du har problemer, Birthe.» Da var Birthe så langt nede, at hun forstod hun ikke kunne fortsette slik. Vissheten hadde ligget lenge langt bak i bevisstheten, men det var søsterens klare ord som fikk henne til å gå til aksjon. Private behandlingsinstitusjoner er ikke billige, men Birthe var heldig: I forsikringspapirene var det et eget avsnitt om rusbehandling. Og hadde det ikke vært for forsikringen, hadde søsteren tatt opp lån på rappen.Fra det øyeblikket forsikringsselskapet ble kontaktet, gikk det slag i slag. Birthe knipser fingrene. Anslår at det tok tre arbeidsdager, før hun fikk telefon fra klinikken om at de kunne ønske henne velkommen.

– Jeg fikk panikk. Tenkte at nei, jeg må ha lenger tid på meg, og fikk dem til å utsette ankomsten med en uke.

Den uken før innleggelsen brukte hun «godt».

– Jeg passet på å drikke mye, god italiensk vin. Ikke slik at jeg skulle drikke mest mulig, men jeg sørget for å handle inn kvalitet, og ikke minst rikelig, så jeg ikke skulle gå tom.

Høyere makter. Birthe tok seg inn på Alfa kurs— og behandlingssenter, en institusjon i Vestfold som fulgte 12-trinnsbehandlingen, og som slår fast at alkoholisme er en sykdom. Et åndelig program, der din første innrømmelse skal være at du er maktesløs, og ikke mestrer ditt liv.

Birthe Børresen

Hun var skeptisk, og syntes i begynnelsen en del av rutinene virket patetiske. Men, som en venninne av henne sa det: «Fake it till you make it.» Birthe ler kort.

– Det hjalp faktisk. Jeg var villig til å gjøre hva som helst for å slutte å drikke, og tenkte: Jaja, gjør som du får beskjed om.

I dag takker hun høyere makter – hun kaller det Gud, for enkelhets skyld – for at hun for første gang i livet kjenner på en indre ro.

– Du vet når folk skal sette opp nyttårsløfter én gang i året? Det gjør jeg hver eneste kveld. Jeg går gjennom dagen min og ransaker meg selv om jeg kan gjøre noe bedre, enten det er for meg selv eller andre, hva har jeg lært i dag, hva kan jeg gjøre annerledes. Og når jeg står opp om morgenen, takker jeg min Gud for hver ny dag der jeg er frisk i hodet.

Birthe Børresen

Ramsøy. Birthe har i dag funnet seg til rette på Ramsøy. Da hun kom tilbake fra oppholdet, forstod hun fort at hun ikke kunne fortsette å bo der hun gjorde, i en boligblokk med festing og mye uro rundt seg. For å legge seg inn til avrusing holder sjeldent.

– Ti prosent av arbeidet blir gjort der, mens 90 prosent av tilfriskningen avhenger av hva den enkelte gjør i hverdagen.

For Birthe ble en stor del av løsningen Ramsøy. Og da hun kom ut til den vakre øyen vest på Askøy for aller første gang, og så den lange, slake moloen svinge seg mot øyen, kjente hun inni seg at hun var kommet på rett plass. Fortsatt sveiver hun ned bilvinduene når hun kommer til Ramsøy, bare for å kjenne på den salte luften og det friske sjødraget.

Birthe må medgi det kjennes skummelt å skulle fortelle sin livshistorie i lokalavisen, når hun er ny i et lite lokalsamfunn som Ramsøy.

– Men kan min historie hjelpe bare én person som leser den, er det verdt det.

For som hun sier det; hun er åpen om sin forhistorie der det faller seg naturlig, og hver gang opplever hun at de hun prater med kjenner noen, enten en venn eller noen i familien, som de er bekymret for. Ved å dele sin historie, hjelper hun andre å skinne lys på sine.

– Jeg vil gi videre det jeg selv har fått, slik at også andre kan få et godt liv. Det er det viktigste for meg.

Ingen rosa sky. Hun er også klar på at hun fortsatt er i en pågående prosess. Hun har «bare» vært edru i to år og tre måneder.– Jeg har dager jeg er lei meg, der jeg bare griner og lurer på om det var slik livet skulle bli? Stunder der jeg kjenner på ensomheten, på smertene jeg fortsatt har. Samtidig er jeg nesten glad for at jeg ble alkoholiker, for jeg har aldri hatt et bedre liv følelsesmessig. Sånn sett ser jeg på meg selv som heldig.

Med et fast blikk fortsetter hun:– Jeg skammer meg ikke over min historie. Jeg er faktisk stolt. Ja, jeg kan fortsatt dø når som helst, men det blir i det minste ikke alkoholen som tar livet mitt.

Birthe Børresen

Les også:

Det er tøft gjort å stå frem med sin personlige alkoholhistorie i et lite bygdesamfunn

• Følg Askøyværingen på Facebook!