Farvel, venn

MINNEORD: Til minne om Ove Woll Edvardsen, Hetlevik.

Du kunne lytte i evigheter. Du kunne spørre, du kunne undre. Du forstod, skriver Bente Ailin Svendsen om Ove Woll Edvardsen.
  • Bente Ailin Svendsen 
Publisert:

10. januar i år døde plutselig min livslange venn, Ove Woll Edvardsen. Ove ble bare 58 år. Jeg kan ikke beskrive hvor uendelig vondt det gjør. Det var ingen som visste at Ove kom til å dø. Og det bare etter å ha levd litt over halvparten av det livet jeg trodde vi skulle leve. Min bestemor syntes Ove var en vakker ung mann, så rød, hvit og svart, som hun sa.

Vi er mange som ikke vet hvordan vi skal bære sorgen og tapet av dem som står oss så nær og så inderlig kjær. Jeg vet det i alle fall ikke. Kanskje det hjelper litt på denne måten: Jeg vil gjerne dele minner fra et liv med dere, et liv som liksom ikke startet før jeg var 14 år. Da jeg traff Ove.

Jeg trenger ikke å lukke øynene en gang. Jeg ser deg helt klart for meg. Når du danser på Bergheim, i olabukser, glad, svingende og lett etter Åge Aleksandersen med Sambandets «Æ har så løst te å dains med dæ», eller på fest etter «Eye of the Tiger». Der du sitter i en gammel hvit Ford Escort eller en nyere Volvo. Når du istemmer høyt og klart til toner fra Mink de Ville, Steve Forbert, Dr Hook: A little bit more... Når du har Luftforsvarets beret på i førstegangstjenesten på Værnes.

Når du snakker oppmerksomt og med glede til og om barna, og ikke minst veslejenta barnebarnet, når du drar krabbeteiner, styrer båten, ser opp på fuglene eller stjernene på Herdla, når du synger romantiske sanger eller leser følelsesladede dikt. Når du skriver en sang, et dikt eller tegner. Når du tenker og undrer. Kan du huske det? Hei, kjære, her er jeg. Når du er på jobben på BKK eller i gamle Bergen Lysverker, i den hvite bygningen ved Lille Lungegårdsvannet. Tenk du jobbet der i over 35 år! Et langt liv for å skape lys og varme! Og ingen var vel bedre enn du!

Verden er blitt et fattigere sted uten deg, uten ditt smil, ditt kvikke hode og din raske replikk, skriver Bente Ailin Svendsen om Ove Woll Edvardsen.

Jeg ser deg for meg. Korte telefonsamtaler som ble til mange timer, ofte lange kvelder og netter. Du kunne lytte i evigheter. Du kunne spørre, du kunne undre. Du forstod. Alltid. Du kunne hjelpe. Hver eneste gang jeg lurte på noe. Når det var noe praktisk. Når det var noe som opplevdes urettferdig. Når jeg bare trengte til en prat. Når savnet av din optimistiske og glade stemme og ord ble for stort. Du hjalp alltid. Du hadde alltid tid. Jeg vet ikke hvem som skal hjelpe meg nå. Ditt liv var også mitt eget.

Det å miste våre kjære, deler vi alle etter hvert som vi lever. Det å bli venner med sorgen og leve med den, er en utfordring. Det er en utfordring å leve med savnet av dem vi har mistet og samtidig fortsette å leve våre liv. Det er en utfordring at du er gått bort, Ove. Verden er blitt et fattigere sted uten deg, uten ditt smil, ditt kvikke hode og din raske replikk.

Men mest av alt fordi du er en empatisk, følsom og vakker mann. Så rød og hvit og svart. Verden trenger sånne som deg. Vi trenger deg. Jeg trenger deg. Nå har du forlatt oss. Så alt for tidlig.

Jeg vet at du ville bli gammel. Jeg vet du ville dele dagene dine – lenge. Du ville danse mot vår. Livet ville det dessverre ikke slik. Jeg klarer ikke å si dette, men: Hvil i fred, Ove. Vi er mange som sørger over deg. Tusen takk for alt du gav, og tusen takk for at du er akkurat du. Ta vare. Farvel, venn. Selv om det fremdeles er aldeles uforståelig at vi har mistet deg.

Bente Ailin Svendsen

Publisert:
  1. Minneord

Mest lest akkurat nå

  1. Dette popper opp over alt. To ulike aktører ønsker å etablere tilbudet på Askøy

  2. Vannledningsbruddet er utbedret

  3. Leiligheten i Erdal er akkurat solgt. Kjøper måtte ut med nesten fire millioner kroner.

  4. Det videre arbeidet med Kildn må være grundig og godt