Sommarferien var framleis ung, sola skein og ein kompis og eg hadde teke turen til Portobello i London, ein av favorittbydelane mine, uansett by. Vi hadde funne vegen til ein pub, tok ølglasa med ut i sola og naut livet. Då kom det ei dame gåande mot oss som fekk oss til å måpa.

Ho enda opp med å slå seg ned ved nabobordet, og vi fann raskt ut at ho var frå USA, ei triveleg dame på rundt førti. Så, kva var det som fekk oss til å glana så uhemma på henne? Ho var verken blendande vakker eller kjendis, ho var kledd i heilt alminnelege klede, dongeribukse og t-skjorte, med låge, fornuftige sko og ein tretten på dusinet hårsveis. Men ho hadde altså malt ansiktet med glittermaling.

Vi sat begge og lurte på kva som får ei godt vaksen kvinne til å mala fjeset sitt med glitter, men innan vi hadde teke mot til oss til å spørja, var ho vekk, og vi var eit svar fattigare. No er det slik at du fort kan pådra deg kink i nakken om du skal snu deg etter alle som skil seg ut i verdsbyen London. I tillegg har eg jo lært at det er uhøfleg å stira på folk, så eg freistar å unngå dette, sjølv om det tidvis held hardt.

Ungar kvir seg ikkje for noko. Alt kan kommenterast, noko som meir enn éin gong har ført til total nedsmelting i mang ein foreldrehjerne.

Det er i slike stunder ein er glad ein ikkje har ungar med seg, for ungar glanar på alt dei synest er rart. Ungar kvir seg heller ikkje for å kommentera, gjerne høglydt og gjerne når du er fanga på buss, fly eller tog. Store naser, snåle hårsveisar, urskog i øyrene, pussig beinføring, hudfarge, dialekt eller ymse handikap? Ungar kvir seg ikkje for noko. Alt kan kommenterast, noko som meir enn éin gong har ført til total nedsmelting i mang ein foreldrehjerne.

«Ungar», seier vi og himlar med augo, medan skamma svir i kjakane og sveitten piplar ut av hårrøtene. «Du seier ikkje at folk er rare», freser vi når ungen har kommentert den overstadig berusa mannen framfor deg på flyet. Eller jenta med blå hanekam på bussen. Men av og til, berre av og til, skulle eg ynskja at det var greitt å gjera som ungane; glo uhemma framfor å retta fokuset mot skotuppane. For enkelte folk gjer jo det meste for å bli sett, men paradoksalt nok er det gjerne dei same folka som i ein konfronterande tone spør deg kva du glor på når dei faktisk blir sett.

Ha, ha, sjå muskeldusten, hoia ungane hånleg, medan dei herma, peika og lo. Uhemma.

For mange år sidan var eg på Korsika. Ein dag eg var på stranda, hadde eg med meg to freidige, franske jentungar i femårsalderen, som hadde utropt seg sjølv til «passepiker» for toåringen min. Dei la raskt merke til ein ung muskelbunt i speedo som gjekk og kroppa seg på stranda. Han flexa musklar, tok armhevingar, gjekk på nevane og poserte for heile stranda i kjent Schwarzenegger-stil. «Ha, ha, sjå muskeldusten», hoia ungane hånleg, medan dei herma, peika og lo. Uhemma.

«Enfants» (som altså er fransk for «ungar»), sa eg, rista halvhjerta på hovudet og lo inni meg, medan den utmanøvrerte adonisen luska attende til strandteppet sitt. Av og til treng folk rett og slett å få vita at dei har blitt sett. På verst tenkeleg vis.