Den travle offiseren er på hotellweekend med sin kone, en gave til femtiårsdagen, når han kjenner på et ubehag i magen.
Fikk seks måneder
Lille julaften 2016 får Magnus svar på prøvene, som viser at han har bukspyttkjertelkreft med spredning til leveren.
– Jeg fikk beskjed fra legene om at det ikke var noe de kunne gjøre. Forventet levetid for den kreftformen jeg har er i snitt rundt seks måneder. Færre enn én av ti lever lenger enn fem år, sier Magnus Valkner.
Siden har han kjempet mot den kreftformen som færrest overlever.
Nektet å gi opp
Det er nå fire år siden han fikk dødsdommen.
– Jeg gikk helt i kjelleren, alt ble helsvart. Jeg var liksom innelåst på et sted uten dører og vinduer, og nøkkelen var borte. Den første måneden var helt forferdelig, forteller 56-åringen.
Et av hans tre barn bodde i Stavanger, og han måtte gi henne budskapet via telefon. Det var spesielt vanskelig, syntes han.
– Det er mange spørsmål som melder seg. Fra det følelsesmessige til alt det praktiske. Skulle jeg begynne å «rydde» etter meg, klargjøre meg for å dø? Jeg har garasjen fullt av jakt- og fiskeutstyr, og motorsykler. Det ville være et ganske tydelig signal til familien min om at jeg hadde gitt opp dersom jeg begynte å kvitte meg med alt, sier han.
I stedet skrudde han fra hverandre en gammel italiensk motorsykkel, en 1983-modell Ducati 900SD Beavelhead, sorterte delene, og fordypet seg i jobben med å sette alt sammen igjen. Nå står en gammel bil for tur.
«Askøymodellen» kan bli den norske standarden
– Takk til kreftavdelingen på Haukeland – takk for livet!
Effektiv cellegift
Magnus fikk livsforlengende behandling, det eneste legene mente at de kunne gjøre for ham. De første dosene med cellegift slo ham helt ut i dagevis, men etter tre runder viste det seg at Magnus responderte svært godt på behandlingen.
Den tøffe forsvarsoffiseren tok et valg. Han nektet å godta de dårlige prognosene. Han ville utfordre oddsene, tviholdt på håpet. Leste alt han kom over om sykdommen. Rådførte seg med andre leger i andre land som er kommet lenger i forskningen. Stilte spørsmål - og krav.
– Kirurgene gikk til slutt med på å prøve operasjon. De fjernet 7,5 centimeter av bukspyttkjertelen, forteller han.
Håp betyr alt
Valkner forteller at de siste scanningene viser at kreften er forbausende stabil.
– Jeg er et bevis på at man aldri skal gi opp. Det finnes alltid håp, sier han.
Magnus fremstår som mentalt sterk og ressurssterk, til tross for at han lever på lånt tid.
– Det har nok litt sammenheng med at jeg er drillet på krisesituasjoner gjennom forsvarsjobben min. Og har i tillegg et ganske avklart forhold til døden, etter å ha jobbet i blant annet Libanon, Afghanistan og Bosnia, sier han.
Men hver tredje måned er det nye scanninger for å se hvordan sykdommen utvikler seg. Frykten er like stor hver gang, over hva de vil oppdage, men ellers i hverdagen kan han glemme at han er syk, forteller han.
– Det kan nok være verre for mine nærmeste enn for meg, sier han.
56-åringen, som tidligere har reist mye utenlands, og ukentlig pendlet til Oslo, forsøkte en periode å gå tilbake til jobb. Nå jobber han ikke lenger. Han blir fortere sliten enn før, trolig en seneffekt av cellegiftbehandlingen.
– Når man får en slik beskjed, så må man også vurdere hva som betyr mest i livet. For meg er det å være sammen med familien. Jeg har mange hobbyer som jeg har glede av, og jeg er blitt mer opptatt av sunt kosthold, mosjon og hvile, sier han.
«Askøymodellen» kan bli den norske standarden
Psykisk påkjenning
Magnus mener det er forbausende lite oppmerksomhet rundt den farligste kreftformen, sammenlignet med for eksempel brystkreft, som er blant kreftformene med høyest overlevelse. Han har engasjert seg i styret i Pankreaskreft Nettverk Norge.
– Forskning, diagnostisering og behandling av bukspyttkjertelkreft er blitt hengende etter, og har ikke fulgt utviklingen for de andre kreftformene, sier han.
Utfordringene med bukspyttkjertelkreft er ofte diffuse symptomer, sen diagnose og få behandlingsmuligheter, fordi organet ligger vanskelig tilgjengelig i kroppen.
Årets Krafttak mot kreft er til inntekt for forskning på kreftformene med høyest dødelighet, og bedre omsorg for kreftpasienter og pårørende.
Overlatt til seg selv
Magnus og Natalia Valkner mener det er behov for bedre psykologisk oppfølging.
– Det er veldig vanskelig å be om den typen hjelp, det er behov for at noen fanger deg opp. Ofte ser man ikke selv hva man trenger, og utad virker man kanskje sterk - mens det er kaos på innsiden, sier Natalia Valkner.
– Du er så sårbar, jeg hadde mer enn nok med meg selv og var helt fraværende for barna den første perioden, det er vondt å tenke på i ettertid, sier Natalia Valkner, som mener det er behov for et slags kriseteam som følger opp pasient og pårørende den første tiden.
Paret måtte selv be om en psykologtime, og fikk ingen oppfølging etter det.
Stig fikk kreft som de færreste overlever. Nå skulle russen ha samlet inn penger til denne kreftdiagnosen
– Tusen takk til russen på Askøy
– Paradokset er at dersom jeg hadde vært utsatt for en alvorlig ulykke, hadde kriseteamet stått klart for familien, påpeker Magnus.
Skal bli bedre
Det er ingen automatikk i at fastlege, sykehus eller andre varsler kommunen når noen av innbyggerne får kreft. Men det burde det være, sier kreftsykepleier og kreftkoordinator Tone Steinfeld i Askøy kommune.
– Det er en «missing link», og det skal ikke være tilfeldigheter og slik at gode tjenester er forbeholdt de som har ressurser til å kreve det, sier hun.
– Når jeg får henvisning ringer jeg og spør om pasienten ønsker en samtale, og oppfordrer til å ta med pårørende, de har en viktig rolle og påvirkes av sykdommen. Det burde vært slik at sykehuset varslet kommunen, sier hun.
Helsedirektoratet arbeider nå med å utvikle «pakkeforløp hjem for kreftpasienter». Fra før finnes ulike pakkeforløp knyttet til behandling av kreftpasienter, nå settes det fokus på oppfølging etter den medisinske behandlingen.
Pakkeforløp hjem
Steinfeld har spilt inn at kreftkoordinatoren må få en tydeligere rolle, og bedre rutiner for varsling. Det arbeides for oppstart i noen pilotkommuner i løpet av året, kreftkoordinatoren mener Askøy kan være en god utprøvingskommune, med de rette premissene.
– Det psykososiale er et viktig tema som det heldigvis settes mer fokus på, sier Geir Vangsnes, leder for Kreftforeningen i Bergen.
– Kommunen og Kreftforeningen har også tilbud, som kreftkoordinator og Vardesenteret, men informasjonen når dessverre ikke alltid ut til alle, påpeker Vangsnes.
«Det verste var å fortelle barna at kreften var uhelbredelig»
«Takk for alt og hvil i fred, kjære Rebecca», skriver ektemannen i en siste hilsen