Denne artikkelen ble først publisert på Askøyværingen.no 19. november 2017.
Sommeren 1952 var Erling Viksund rastløs og ville til sjøs. Hans mange somre med bestefaren i Øygarden hadde gitt den 15 år gamle gutten fra Dale blod på tann. På den tiden måtte man ha underskrift fra en av foreldrene for å få hyre. Moren nektet blankt, og da hun la ut på tur med indremisjonsbåten dro Erling til Bergen. I lommen lå papiret med farens underskrift.
Allerede den gang var en av landets store pionerer innen plastbåter fast bestemt på å skape sin egen vei.
Det ble et tøft møte med arbeidslivet for Erling, med utpurring fra klokken 06.00 hver morgen og arbeidsdagene bikket gjerne 14 timer. Det var hardt arbeid, men til sjøs, det skulle han.
Dermed bar reisen videre innom både Marinen og Handelsskolen, før lysten til å starte noe eget tok over på begynnelsen av 60-tallet. Men hans fremtidsrettede tankegang ble langt fra godt mottatt. Det var på denne tiden plastbåteventyret startet.
Plastbåtene var dødsfeller
Trebåtene lå i blodet på sjøfolket den gangen. De var lojale. Standhaftige. At man skulle erstatte dem med en plastbåt mente mange var både uhørt og regelrett farlig. Erling husker en artikkel i en bergensavis med tittelen «Plastbåter er dødsfeller».
I sin biografi, som ble utgitt i høst, omtaler han kritikken som en alvorlig prøvelse.
Selv var han skråsikker på at glassfiberarmert polyester var et utmerket, godt og trygt båtmateriale, var ikke alle like sikker. For å overbevise kritikerne samlet Erling sine ansatte og satt i gang sitt livs PR-stunt.
– De som jobbet hos meg var energiske og sto på uansett hva vi spurte dem om. Jeg har hatt bedrifter i flere landsdeler, men askøyfolket er både arbeidsomme og samvittighetsfulle folk, sier Erling som i dag er blitt 80 år.
Han hadde rigget opp slik at en sjark skulle falle femti meter direkte ned i vannet. NRK møtte opp og landets øyne var festet til skjermen da båten stupte mot vannoverflaten. Da sjarken traff sjøen forsvant den noen sekunder, før den fløt opp igjen til overflaten som en dupp.
– Det var viktig for oss å gjøre et følelsesmessig inntrykk for å klare å snu trenden om at plastbåtene var dødsfeller, forklarer pioneren videre.
Flyttet til Askøy
De første båtene ble laget på Kristianholm i Bergen, men etterhvert vokste både marked og etterspørsel. Hele produksjonen ble flyttet til Kupo på Askøy. Noen år senere kjøpte han opp industrianlegget til Sjoddyfabrikken. Bestillingene kom som perler på en snor den gangen, og litt etter litt utvidet han bedriften. Det ble bygget både industribygg, slipp og kraner slik vi kjenner industriområdet i dag.
Men hvordan skulle Erling og Viksund-båtene klare å sette et dypt fotfestet i den moderne tids båtbransje?
Mot slutten av 60-tallet var det båtprodusenter som Selco og Fjord som erobret både det nasjonale, men også det europeiske båtmarkedet. Under messen «sjøen for alle», presenterte han sin første fritidsbåt og trosset nok en gang sine kritikere. Båten, som var helt annerledes enn sine konkurrenter dro inn ikke mindre enn et helt årsverk med bestillinger.
I 1971 ble byggingen av sjarkene flyttet til Rødskjær utenfor Harstad. Nordlendingene var glade i sjarkene og etterspørselen var stor. Produksjonen av fritidsbåter forble på Askøy.
De neste tredve årene ble oppgangsår med store endringer i den norske industrien, med både olje og EU. Flyttingen til Rødskjær skulle derimot bli en feilsatsing av dimensjoner, og da bankkrisen slo til på 90-tallet måtte Erling gi opp satsingen i nord for godt for å redde fabrikken i Strusshamn.
Båtindustriens kollaps
I 1990 kom smellen. Hele båtmarkedet tok inn store mengder vann og sto overfor kollaps. Inkludert selskapet til Erling. Få av de gamle pionerene klarte seg gjennom krisen.
Når rentene i tillegg gikk opp fra seks til 16 prosent i Industribanken og kassekredittbanken tærte det på reservene. Den økonomiske påkjenningen ble for hard for Erling, som etterhvert kom til å trekke seg ut av Viksund i Strusshamn. Både som eier og styremedlem.
Erling hadde sysselsatt 200 mennesker i en mannsalder, nå var det nok.
I fjor vinter begynte derimot ryktene å spre seg om at det skulle komme en ny sjark, og i januar 2017 kom pressemeldingen om at Erling og sønnen Jostein skulle bygge to nye sjarktyper, som blant annet inneholder et selvopprettende system. Erling selv er helt klar på at en ny generasjon med Viksund-sjarker er på vei, og den 80-år gamle gründeren har ingen planer om å ligge på latsiden.
Lite sexy gründere
Det kom til å gå en kort mannsalder før det ble attraktivt å drive gründervirksomhet og Erling ser helt andre tendenser i markedet når han nå starter opp igjen, i forhold til 60-tallet.
– Den gang var det ikke sexy å drive gründervirksomhet. Snarere var det et nødvendig onde, forklarer Erling og fortsetter:
– I dag har mange gründere og arbeidstakere bygget muren på oljeinntektene, og til tross for lange dager har de gode rygger. Vi var oppavlet på sild og levde av det vi produserte.
Han vil rose generasjonen i dag, for deres kunnskap og energi. Likevel er han helt klar på at mange må snu tankegangen om at inntekten skal komme fra statlige midler.
– Det er viktig å ikke sy puter under armene til folk. Jeg tror kanskje vi eldre også må ta litt av skylden. Har vi husket å fortelle om hvor hardt det egentlig var før, spør han seg.
For den gang spurte ingen etter redningsvest og hjelm. De stupte fra de høyeste fjell og tilegnet seg både balanse og muskulatur. Deres tidlige møte mer arbeidslivet ga en innsikt i hverdagen som kom til å møte dem – og ga en større omfavning av det som var viktig. Gründerlivet er fremdeles hardt i dag, men Erling er overbevist om at i dag må man ville det nærmest enda mer enn tidligere.