Det er hundre år siden Atle Nyland ble født på gårdsbruket på Nyland på Ask. Første verdenskrig var på sitt hell og samfunnet kom til å forandre seg nærmest til det ugjenkjennelige innen han flyttet fra bruket for siste gang, 99 år senere.

Han er helt klar i sin tale til dagens unge:

– Ta ansvar for de valgene du selv gjør, vær gode forbilder, vis måtehold og jobb hardt.

Atle Nyland ble født på gårdsbruket på Nyland i 1917. Han var en av fire søsken som kom til å bruke store deler av livet sitt på bruket. Foto: Christine Fagerbakke

Gamle arbeidshender

Jubilanten sitter ved spisebordet i den nyoppussede kjøkkenet i det gamle våningshuset. De gamle detaljene og fargene er bevart. Dressjakken henger elegant over den gamle stolen og den godt brukte trestokken lener seg mot bordkanten. Sollyset skinner skarpt gjennom kjøkkenvinduet og lager skyggespill på de gamle hendene som ligger stødig på bordet.

På ekspedisjon rundtom på bruket finner Atle mye som han ikke har sett på lang tid. Her demonstrerer han hvordan det gamle trestykket har fungerts om et håndtak på en ljå. Foto: Christine Fagerbakke

Han forteller rolig om livet på gården. Om søskenflokken på fire som vokste opp med melkeproduksjon som den faste inntekten gjennom året. Om de store melkespannene som måtte bæres langt for levering til meieriene. De ble betalt 32 øre literen den gang.

Atle har alltid vært interessert i båter. Spesielt Hurtigruten og fjordabåtene. Det ligger kikkerter i alle rom, slik at han ikke skal gå glipp av noe. Foto: Christine Fagerbakke

Allerede på begynnelsen av 1900-tallet var de første jordbæråkrene dyrket opp. Bærdyrkingen var en biinntekt, som etter hvert skulle bli redningsplanken økonomisk i magre år. I dag finner vi fremdeles gamle bærbusker og epletrær på eiendommen, men sporene etter jordbærproduksjonen er for lengst borte.

Hvert hjørne

Bruket var et av mange parseller som ble skilt ut fra Ask Gård i 1858 og ligger idyllisk til ved Herdlefjorden. Atle kjenner hver eneste del av eiendommen. Hver eneste teig. Hver eneste murstein. Synet og hørselen er nå svært dårlig, men han kommer seg frem. Gåstolen får gjennomgå der han spaserer opp mot låven. Vann fra det fuktige gresset kryper over de nypussede skoene og det er fremdeles kraft i de gamle beina.

– Her inne hadde vi fem kyr og en kalv, forteller Atle og peker i det tomme fjøset.

Utenfor stallen er det risset inn årstallet 1889 og bokstavene JJ. Johan Johnsen var Atles bestefar. Foto: Christine Fagerbakke

Den største delen av fjøset var tildelt kyrne. Han runder hjørnet før han går inn i stallen. På veggen ved inngangen er det risset inn 1883 og bokstavene JJ. Johan Johnsen var Atles bestefar.

I dag er det datteren Gunnvor som har overtatt gårdsbruket. Hun har store planer om å få tilbake noe av livet som en gang var der. Foto: Christine Fagerbakke

Fingrene hans glir over de gamle tallene. Han smiler lurt når han forteller om hesten. En snill og lojal skapning.

I dag er det datteren Gunnvor som har overtatt gårdsbruket. Det er ikke lenger dyr i den gamle driftsbygningen. Inne i den lille stallen står to gassgriller som hun har plassert der etter at Atle flyttet, han brummer litt over nåtidens fremskritt, før han snur og spaserer ut igjen. Det knirker i de gamle gulvbordene og dørkarmene, men låven står som en bauta.

Det ble mange turer fra Bergen ut til gårsdbruket. Foto: Privat

Hans eldste bror, Jon, døde på begynnelsen av 2000-tallet og siden da har Atle bodd på bruket og gjort daglig vedlikehold frem til han flyttet han til Ask bo- og omsorgssenter for et år siden. Hans eldste søster gikk bort samtidig, men yngstesøsteren Gunnhild lever i beste velgående i en alder av 97 år.

Det var lange dager og hardt arbeid på gården. Foto: Privat

Jakten på utdannelse

Det var nemlig eldstebroren Jon som hadde odel på hagebruket, og til tross for at Atle var den mer praktiske av dem ble det til at han flyttet til byen for å få en utdannelse når krigsårene var over. Hans talent med hendene kom fra faren, som har bygget steinmurer over hele bruket. I likhet med faren kom Atle til å bruke resten av livet på å bygge. Men tiden hans på bruket var langt ifra over.

Han tok ingeniørutdannelse som landmåler og har vært med å bygge både veier og boligfelt i etterkrigstiden. På 1950-tallet fantes det nesten ikke asfaltveier i Norge. Av 50.000 kilometer offentlig vei, var over 92 prosent grusveier.

Mesteparten av sitt yrkesaktive liv jobbet han i Bergen kommune. Han satte strenge krav til standarden. Regelen var at tegningene skulle være så gode at alle forsto dem og at det ikke skulle være nødvendig med mange korreksjoner

– Helt til nylig har han holdt seg oppdatert på bla veiutbyggingen. Han leser ikke lengre aviser eller ser på nyhetene, så jeg forstår ikke hvordan han klarer det, forteller Gunnvor med et lurt smil.

Hver eneste teig. Hver eneste mark og mur. Atle kjenner til dem. Både han og faren var flink med hendene. Han passerer en stor stein, som tilsynelatende ser ut som nettopp dét - en stein. Det viser seg at den var brukt som støtte til stokken som de hadde slipesteinen. – Her er hakket, sier han og viser. Foto: Christine Fagerbakke

Til tross for at familien Nyland levde et enkelt liv, var det mye kunnskap innenfor veggene. De var en intellektuell gjeng og Gunnvor husker sommersøndager hvor Jon gjerne hørte på gudstjenesten på BBC og satt med nesen i leksikon og franske magasiner. Det var selvsagt at Nylands barn skulle ha utdannelse. Kunnskap man gjerne søker seg frem til på Internett i dag var brent fast i dem.

I dag er fjøset tomt. Gårdsbruket på Ask var et av de siste som hadde kyr på Askøy. I dag vurderer Gunnvor å bruke det som galleri. Fjøset har en nydelig utsikt over bærhagen, som i august bugnet av modne rips. Foto: Christine Fagerbakke
Da Atle traff sin kone, Aslaug for første gang falt henne for henne momentant. Selv sytti år senere blir han rørt når han prater om henne. Foto: Christine Fagerbakke

Møtet hos gullsmeden

På begynnelsen av femtitallet traff Atle en dag sin søster, Ragnhild i en gullsmedbutikk i Bergen. Med seg hadde hun venninnen, Aslaug som kom fra Herdla. Nyland-familien pratet ikke mye om følelser, men Atle falt for henne momentant. Nesten sytti år senere blir han fremdeles rørt han når han forteller om henne.

– Hun var snill, med godt humør og var mor for all i gaten, forteller Atle.

– Far var så stolt av henne, innrømmer Gunnvor.

De giftet seg i november 1951 og flyttet inn i en av de nye boligene på Laksevåg. Først i en hageleilighet, så flyttet de oppover i etasjene etter hvert som familien ble større. I tillegg til Gunnvor fikk de sønnen, Thorbjørn. Somrene tilbrakte de alltid på Nyland. På Laksevåg lå husene tett i tett, men på Nyland var de fri blant de grønne markene og den friske luften fra fjorden.

Det gikk utallige timer i verktøysboden hver sommer. Det var alltid noe som skulle fikses eller noe som skulle lages. Foto: Christine Fagerbakke

Sommerdagene gikk til å passe kyr og hester, å hesje tørrhøyet og plukke bær. Når regnet kom nedover Osterfjorden var det bare å slippe alt man hadde i hendene og få inn både utstyr og høy. Selv om de voksne alltid arbeidet på Nyland, var det et fristed for de yngste. Jon var en snill mann og det var alltid unger som hoppet i høyet på låven og lekte med kattene. Eneste gang Jon ble sint var når noen gikk i andregangs-slåtten.

Atle var alltid travelt opptatt med jobb i byen og på bruket, men tok seg alltid likevel tid til roturer med den gamle oselveren og badeturer til Fyren med venner og kjente. Appelsinbrus og boller med «snøkave», fisketurer på Kirkeviken, den årlige båtturen til Herdla med fjordabåten var sommerens høydepunkt.

Gårdsbruket på Ask består av flere hus som ligger rundt det lille tunet. En gang var det yrende liv i alle bygningene. Foto: Christine Fagerbakke

Sang i Harmonien

Til tross for hardt arbeid og lange dager hos familien på Nyland var det aldri stille. Da Atle var 17 år begynte han å synge i kor. Det skulle gå 70 år før han ga seg med sangen. Da han flyttet til Bergen fortsatte han i Sandvikens menighetskor, før han tilslutt ble tatt opp i Bergen Filharmoniske kor. Atle levde et rikt sangliv med sine dype bass-stemme.

Rundt ham er det en stor samling av bøker om båt og hav. Han er livsvarig medlem av Statsraad Lehmkuhls Venner, og Hurtigruten og de gamle fjordabåtene ligger nærme hjertet.

Til tross for lange dager og hardt arbeid var det alltid god stemning på Nyland, hvor alle var velkommen. Ablegøyene var aldri langt unna. Foto: Privat

– Det var viktig for far at vi fikk oppleve alt Norge hadde å by på før vi dro på campingferie til Danmark, erindrer Gunnvor.

Til tross for sang og båtlidenskaper var Atle streng, akkurat som hans far og hans bestefar. Ting skulle gjøres skikkelig og det kunne bare oppnås gjennom måtehold og hardt arbeid.

– De forteller at han er en flott mann, med mye humor. Men at han er sta som et esel, innrømmer Gunnvor muntert.

Nå går dagene litt saktere enn før, men han drar fremdeles hjem til gårdsbruket på Nyland for å se om alt står bra til. Og både stokken og dressjakken er aldri langt unna, for hver gang det serveres middag i spisestuen på Ask møter han opp i dressjakken, stilen skal gjennomføres lengst mulig.

Atle er livsvarig medlem i Statsraad Lehmkuhls Venner. Han holder båtene tett til hjertet, og selv etter han flyttet fra gårdsbruket har han bøker om båt og hav overalt. Foto: Christine Fagerbakke