På toget til Oslo sitter det en ung dame. Hun ser ut vinduet på landskapet som glir forbi og smiler bredt for seg selv, for det er ingen andre der som hun reiser med. Men det har ingenting å si fordi hun vet at når hun kommer fram så er han der, han som reddet henne. Hun skal på konsert med Leonard Cohen med en billett hun har fått i fødselsdagsgave av sin far, sammen med hotelloppholdet og togturen. Og til anledningen har hun også fått en dress som er identisk med den som kordamene til Cohen bruker.

– Jeg var i ekstase, sier Meg Beate Iversen i det hun drømmer seg tilbake til den uforglemmelige opplevelsen for ti år siden da hun skulle få høre Cohen live for første gang.

Endelig skulle hun få møte legenden og idolet som hun oppdaget ved en tilfeldighet som 12-åring, 14 år tidligere. Hele livet har hun slitt med angst og depresjon, men den dagen hun leste i diktboken "Slavenes Energi" av Cohen for første gang, for det skulle bli mange, mange flere, fant hun sitt beroligende middel.

Som hun skriver i sitt eget dikt, og hyllest til Cohen, møtte hver side av boken henne som harde, ekte og reddende barberblader. Hun fant noe hun kunne kjenne seg igjen i. I en verden der hun var annerledes, var hun ikke lenger alene.

Cohen-terapi

Utenfor vinduet i andre etasje i huset til hennes far har hun en fin utsikt utover fjord og berg, åser og trær. Det er her Iversen for øyeblikket bor mens hennes nye leilighet på Kleppestø settes i stand. Og fra veggen like over vinduet henger en strømledning der det i noen sekunder står en fugl, akkurat som navnet på en av Cohens mest kjente sanger, "Bird on the Wire". Den flyr avsted igjen.

Og det gjør også tiden. For det er lenge siden Iversen oppdaget hvilken medisin musikken til Cohen skulle bli i hennes liv. I dag er hun 35 år gammel, men Cohens poesi lever kanskje enda sterkere i Iversens liv i dag enn noen gang, til tross for hans død.

Det er bare noe med stemmen og musikken hans som roer meg ned. Den trøster meg og lar meg drømme meg bort.

Meg Beate Iversen

Iversens første møte med Cohens poesi var gjennom denne diktboken da hun var 12 år gammel.
Magnus Danielsen

Som liten satt hun mye for seg selv og tenkte, og da som nå var hun preget av depresjon og angst. I sine mørkeste øyeblikk er det Cohen hun vender seg til. Gitaren og notatblokken tas frem, stearinlys tennes og gardinene trekkes for, mens Cohens melodier spilles i bakgrunnen. Det er kanskje den mest effektive medisinen hun har mot angsten og depresjonen, og fungerer vel så godt som en hver beroligende pille.Det var i tenårene at Iversen startet å skrive og spille gitar.

– Han ga det til meg i gave, sier Iversen i takknemlighet til Cohen.

I perioder med mye angst skriver hun mye fordi det fungerer som en terapi for henne. Hun tror det kan ha en sammenheng med at Cohen selv slet med depresjon i sine yngre dager, så gjennom poesien hans kan hun kjenne seg igjen.

– Det er bare noe med stemmen og musikken hans som roer meg ned. Den trøster meg og lar meg drømme meg bort. Og det er ikke bare jeg som opplever ham slik, men flere andre som jeg kjenner.

Noen av tekstene til Cohen er samlet på Facebook-gruppen som Iversen opprettet i forbindelse med Cohens død, "Til minne om Leonard Norman Cohen", der hun oppfordrer musikklegendens tilhengere til å legge ut innslag fra ham.

Poesien vil aldri dø

Tidlig en morgen i november satt Iversen og kjæresten som vanlig og leste nyheter på smarttelefonene sine. Det var da den fatale nyheten dukket opp på kjærestens telefon og han viste den til henne. Han var død. Leonard Norman Cohen hadde gått bort, 82 år gammel. – Da kjente jeg bare "pam", sier Iversen, og viser en bevegelse der hendene illustrerer skuldrene som faller ned mot gulvet.

– Det var litt uvirkelig selv om man ventet på det. For etter at Marianne Ihlen, hans kjæreste siden 60 eller 70-tallet, døde i sommer, skrev han til henne at han regnet med at hvis han strakk ut hånden, kunne han nå hennes fordi han var så nært bak. Også døde han jo i november, to-tre måneder etter henne. Så det er jo litt spesielt.

Det mest naturlige for Iversen å gjøre da hun hørte nyheten om Cohens død, var å sette seg ned å skrive for å få ut følelsene. En hel dag brukte hun på å samle tankene og følelsene, og formulere det ned til et dikt for å hedre musikklegenden, "You left like a blue bird".

Ringen med Cohens underskrift på innsiden har Iversen fra hennes siste konsert med ham i 2012.
Magnus Danielsen

Hun forteller om idolet som er død, men virker ikke så trist. Sjokket er over, og hun vet at han alltid vil være med henne gjennom alle de diktene han har skrevet. Som gjennom tatoveringen hun har like innenfor håndleddet på høyre hånd med skriften "Waiting for the miracle". Sangen, eller diktet med melodi, som er Iversens favoritt. Sammen med alle andre av Cohens sanger, kommer den til å fortsette å leve videre i folks sinn, på papir og noen kropper.

Mannen som gjorde sin plikt

For Iversen er det naturlig at mannen som på så mange måter har reddet henne, skal hedres. Han berørte henne for lenge siden, og fortsetter å gjøre det.

– Dypt inne i seg selv, tror jeg hvert enkelt menneske kan kjenne seg igjen i noe av det han har skrevet. Han når inn til alle mennesker på en eller annen måte fordi han skrev om det som angår alle, krig, seksualitet, kjærlighet og død.

Og det er kanskje ikke helt usannsynlig for mannen som solgte mer enn 11 millioner album.

– Han har gjort mye for verden. Han kom til forsoning med sin skjebne og gjort sin plikt. Han forsonte seg med hvordan livet var med depresjonen han hadde, og gjorde han sin "plikt" med å dele det videre.

Følg Askøyværingen på Facebook!