Denne artikkelen ble først publisert på Askøyværingen.no 18. juli 2017.
Klassisk musikk er ikke et ukjent fenomen i Hamburg, med sine storartede konsertbygg og operascener. Det var her Jens Schumann startet sitt kjærlighetsforhold til klaverinstrumentene. Han var utdannet møbelsnekker og interessert i gamle møbler.
Da Schumann møtte en pianobyggmester som trengte en snekker, ble det døråpneren til en helt annen verden med både toner, klang og treverk av ypperste kvalitet.
Norsk gran duger ikke
Noe av treverket kommer fra alpene, hentet fra 1200 meter over havet. Trærne er senvokst, uten mye næring eller vann. Kun en liten del av treverket kan brukes. Våre egne grantrær er ubrukelige. De har vokst for fort.
Uansett om det er piano eller flygel, er Jens lidenskapelig opptatt av akustikken i relasjon til treverket.
Det tok fem år før den unge møbelsnekkeren var videreutdannet til mester i pianobyggerfaget. Selve fagprøven tok 57 timer. Han satte sammen et piano del for del, som et slags IKEA-sett for viderekommende, erindrer han bak et lurt smil. Pianoet var en av eiendelene som ble pakket med da han flyttet til Norge i 2011. I dag står instrumentet langs veggen i verkstedet, som hadde sin offisielle åpning i forrige uke.
Det ser fremdeles nytt ut.
Sitt eget verksted
Schumann er perfeksjonist til fingertuppene. Alt skal stemme når instrumentet leveres tilbake til sin eier. Verkstedet er fylt til randen med ukjente verktøy for de fleste, og det er egne stasjoner både for trearbeid og det finmekaniske. Verkstedet i Hamburg var større enn hans eget i Florvåg, men for første gang arbeider han i et lokale han kan kalle sitt eget.
– I begynnelsen hadde jeg kun en koffert som jeg tok med meg i bilen da jeg var ute for å besøke kundene, forteller Schumann.
Han drar fremdeles på hjemmebesøk og er overveldet over hvor mange pianoer som er plassert rundt omkring i norske hjem. Mange er flinke til å vedlikeholde dem, andre bruker pianoet kun som en pyntegjenstand.
Etterhvert som oppdragene ble større og kom hyppigere, var det tid for å skaffe seg et eget verksted. Om det er nok arbeid til å kunne leve av, gjenstår å se.
Én ting er i alle fall sikkert; det står mange pianoer i distriktene som kan trenge perfeksjonistens fine hånd.
Flygel med sprekker
Som for eksempel i Årdal. Der stod et stort Petrof-flygel som Schumann var hyret inn for å stemme. Ved nærmere undersøkelse så han at det var store sprekker langs klangbunnen, mekanikken var ute av balanse og flygelet var slitt. Det hadde stått for tørt og treverket hadde fått lide for det.
Flygelet ble transportert til Florvåg hvor over 100 kilo med mekanikk og rammer måtte fjernes for å komme til treverket. Om sprekkene ikke ble fikset ville det komme en bilyd i instrumentet som skulle stå i kulturhuset i kommunen.
– Det som er spesielt er at om jeg jobber 100 timer, så vet jeg ikke om det blir bra eller kjempebra før jeg har arbeidet 99 av dem. Jeg vet aldri hva som kommer ut til slutt, om det lyder fint eller om det har svake områder, forklarer Schumann.
Flygelet fra Årdal var det første som han hadde ansvar for helt på egenhånd. Å bevare de gamle instrumentene har blitt en av hans hjertesaker.
Levende organismer
Han får støtte av en av våre folkekjære, profesjonelle pianister, Rune Alver. Han forteller om sjarmen med akustiske instrumenter, som fungerer som levende organismer.
– Instrumentene gjenspeiler tiden det ble født og hvordan det har blitt vedlikeholdt. Det har en helt egen gjennomsiktighet i klangen, sier Alver.
I en tid hvor mange heller kjøper nytt, tror de begge at når det kommer til klaverinstrumentene så blir man gjerne flinkere og flinkere til å beholde det gamle. Selv husker Alver klangen i pianoet i Alverstraumen han lærte å spille på, og da han nylig skulle spille på det igjen hørtes det slettes ikke så galt ut.
– Jeg var overbevist om at det hadde blitt ødelagt der det hadde stått i huset i alle disse årene, så jeg hadde ingen forventninger, forteller Alver.
Klangen i det pianoet har han alltid omtalt som «den gyldne klang», og da han igjen hørte klangen kjente han tårene strømme på.
Over 100.000 kroner
Selv om mange velger å kjøpe nye instrumenter, med moderne klang, til verdier langt over 100.000 kroner, er det fremdeles pianister som velger den eldre, rundere lyden. De vil gjerne at musikken skal lyde litt annerledes. Alver har selv spilt inn flere plater med Lewo Classics i Oslo på en moderne Steinway, før han fikk mulighet til å spille på et hundre år gammelt flygel.
– Jeg gikk frem og tilbake mellom instrumentene, og jeg er så glad jeg valgte det gamle. Det ga en helt annen varm mystikk, forklarer Alver.
For som en fiolin, blir pianoet mer spesielt gjennom årene. Så lenge det vedlikeholdes. Edvard Grieg sitt flygel har blitt tatt vare på gjennom 100 år og brukes fremdeles til konserter.
– Når man kommer inn i huset på Trollhaugen er det nesten som en magisk stemning omfavner deg. Den følelsen må vi ta vare på i større grad, og se på mulighetene med de eldre instrumentene, fortsetter Alver.
Han får et anerkjennende nikk fra Schumann. Hvordan pianoet har vært lagret, og vedlikehold er essensielt om det skal leve i hundre år til.
Stemmes regelmessig
Ifølge Schumann må pianoene lagres, ikke for tørt og ikke for fuktig. Det skal spilles og må stemmes regelmessig. Har det ikke blitt gjort det, kan det ta opp til flere stemminger før klangen er som den skal være.
– Det er så forskjellig. Jeg ser noen prøver å selge grusomme piano til 50.000 kroner, og andre som rett og slett ikke vet hvor kostbare instrumenter som står hjemme i stuen, forteller Schumann.
At instrumentet har et ytre og et indre liv er de begge enig om. Men for at de skal leve er musikantene avhengig av dyktige fagfolk som forstår treverket. Som forstår mekanikken. Som forstår alle de små tingene som gjør instrumentet ekstraordinært.
– Det er så mange ledd som gjerne blir glemt. Bak konsertene står en rekke fagfolk som aldri helt får skint det lyset over seg som de fortjener. For uten dem hadde det ikke blitt noe musikk. Derfor tror jeg at det er viktig at vi gjør litt ekstra stas på de beste fagfolkene våre, konkluderer Alver.
For spille, det kan ikke pianoteknikeren. Han beskriver sine pianotalent som å «klunke litt». Hans fagkunnskaper er derimot av en annen klasse. Hans kunnskaper om teknikk og kvaliteter er kun en mester verdig.
– Hadde vi ikke bevart det gamle, hadde alle spilt det samme instrumentet og fått den samme klangen, forteller Schumann.