Denne artikkelen ble først publisert på Askøyværingen.no 5. juni 2017.
For to år siden ga flaggkommandør Henning Amundsen kommandoen over Kysteskaden videre. Han fylte 60 år og tjenestetiden for Norge var offisielt avsluttet.
Men fortsatt kjemper han for Norge og dets forsvar.
Vi møter ham i Florvåg, hvor familien har hatt base siden 1976. Til tross for at både kone og barn har blitt med og støttet ham opp gjennom hele karrieren, har de alltid vendt tilbake til Askøy. I en frodig opparbeidet hage prater han om liv, død, krig, karriere, familie og norsk suverenitet gjennom en livslang tjeneste på over 40 år.
Sjef som 23-åring
I 1974 var han ferdig på «Katten» og dro rett videre til Madla og førstegangstjenesten. Her fant han og kameratgjengen ut at de skulle bli med på befalskurs. Det kunne være fint å ha, og ville bare legge et ekstra år til på tjenestetiden deres. Det ene, ekstra året skulle bli til 40.
Allerede i 1978 satt han som skipssjef på KNM Djerv, en kanonbåt i 24 MTB-skvadron. Han var utskrevet løytnant og bare 23 år gammel. Om bord hadde han tolv menige i tillegg til befal.
– Jeg var på riktig sted til riktig tid, innrømmer Amundsen.
Det viser seg at det ikke skulle bli første gangen han skulle sitte i sjefsstolen.
Ingen tillit, ingen respekt
Han har tatt utfordringer når de ble tilbudt, og lærte tidlig at sjefene står alene på toppen. Den ansvarsbevisste offiseren forteller om endelige avgjørelser og konsekvensen av valgene.
– Alle sjefsjobber, uansett om det er på en liten eller stor båt, er lette å utføre dersom man bare durer på og ikke tar hensyn. Men det duger ikke. Uten tillit får man heller ingen respekt, påpeker han.
Og respekt har han opparbeidet seg.
Etter flere år i utlandet, hvor han blant annet arbeidet for NATO, vendte både han og familien tilbake til Askøy da han fikk jobb som stabssjef for den operative staben i Marinen. Etter omtrent fem år åpnet det seg en stilling som øverste sjef for Marinen. Igjen var han på riktig sted, til riktig tid.
To år senere var han første norske offiser som ledet en internasjonal NATO-operasjon, da den operative styrken satt kursen mot Adenbukten for å bekjempe pirater i 2013.
– Det har alltid vært en drøm å få være en del av noe stort. Så jeg vil si det er et ettermæle å være stolt av, sier flaggkommandøren.
40 år i tjeneste
Amundsen ønsket både fart og spenning i ung alder, og det tok ikke lange tiden før MTB-skvadronen fikk ham bitt av basillen. Veien gikk raskt videre til Sjøkrigsskolen, MTB-skvadronen og Olavsvern. Men tiden da han gikk fra å være skipssjef til kadett var ekstra tøff, med små barn hjemme og mye tid borte. Den gang var det mange som ham, de hadde ofte mer fartstid bak seg og tok et bevisst karrierevalg ved å gå tilbake på skolebenken.
Fra internasjonale øvelser til fagprøve
- De største prestasjonene er de man gjør sammen, ikke alene
Til neste høst ventes det en ny reform i krigsskolen, og den reflekterte offiseren er bekymret over at fokuset på fellestjenestene blir større, samtidig som spesialiseringen blir mer innskrenket.
– Jeg ser for meg at man gjerne trenger mer tilleggsutdanning i etterkant dersom man tar bort spesialiseringen i offiserutdanningen, og da har man ikke oppnådd hensikten. Det krever spesialisering å bli god i fagene sine og i verste fall ender folk i stillinger de ikke er klar for, sier Amundsen, som har mer erfaring enn de fleste når det kommer til å ha kommando over et eldre, mer erfarent mannskap.
Fra krig til kreft
Ivar opererer krigsskadde mennesker hver dag
- Om vi ikke er flink å navigere, kan ikke vi ta vare på kysten.
Aktiv opplysningskamp
Mye har forandret seg gjennom årene, og den nye reformen i krigsskolene er kun ett av mange tema som opptar oppmerksomheten hans. I dag bruker han mye tid med Sjømilitære Samfund, hvor han sitter som nestleder i maritim strategigruppe. De driver en aktiv opplysningskamp for å legge frem fakta og konsekvenser om avgjørelser som tas i forbindelse med Sjøforsvaret. Det viktigste arbeidet er å få opp bevilgningene slik at Sjøforsvaret har mulighet til å fungere optimalt.
– Det er viktig at vi opptrer ryddig og legger frem de problemstillingene vi mener må tas opp. Selv om det går langsomt, må vi holde fast på det vi tror på, påpeker Amundsen.
Selv har han sittet med milliardbudsjettet. Det er mange utgifter som er faste, og mye er styrt av bevilgning, men han mener at midlene må være enda mer forutsigbare for at vi skal kunne skape et forsvar med mer forpliktelser enn det er i dag.
– Utholdenheten til Sjøforsvaret kan rakne fort. Alle ombord kan kjempe, men det vil ikke si at vi nødvendigvis klarer å redde skipet, sier han.
Kun én alarm skal varsle hele øyen
Ronny rykker ut til ekstreme situasjoner
Dødsulykken i Gulen er det beredskapslederen husker best
Hvordan løser disse heltene krisen når to barn forsvinner fra barnehagefølget?
Kampklare fartøy
Under den kalde krigen tjenestegjorde han på fartøy i Nord-Norge som var kampklare, og de ble konstant drillet i bruk av alle våpen. Amundsen forteller om et 30-talls MTB-er og flere ledd i kommandorekken. I dag blir man mer stilt til ansvar overfor både fartøy, men også sjefsrollen. Noe han berømmer Sjøforsvaret for. Men han tror likevel at dagens Sjøforsvar har mye å lære fra den tiden.
– Jeg vil ikke si at vi skal tilbake dit, men jeg har tro på å ta vare på territoriet vårt. Vi må ha noe som håndhever norsk suverenitet og jeg mener vår tilstedeværelse er med på å gi en avskrekking, forklarer Amundsen.
Den tidligere sjefen frykter for at kysten i dag blir undervurdert, og påpeker at det er her folk bor og arbeider. Han ser tilbake til flere episoder i Nord-Norge med russisk doktrine og mange grensekrenkelser for å teste at nordmennene var på vakt.
– Sjøforsvaret er hovedvåpenet vårt i sjøfronten, og et jagerfly kan aldri erstatte en sjøgående krigsplattform. Noen ganger virker det som om det kystnære ikke er så viktig lenger, og det er en utvikling jeg ikke er villig til å stå og se på, påpeker flaggkommandøren videre.
Han er sjef i Norges mest ekstreme farvann
Sjefen for Sjøkrigsskolen legger om kursen
FAU-lederen fra Haugland er den som seiler først inn i minefeltene
Å ta et menneskeliv
Den bakomliggende tanken når man velger en karriere i Forsvaret er død. Forsvarets oppgave er å beskytte riket, og det yrkesvalget innebærer å ta menneskeliv om det kreves. Et tema som er mye i fokus gjennom utdanningen, og som er blitt mye mer fokus rundt de siste årene.
– Jeg syntes vi har blitt flinkere til å ta det mer på alvor. Det er mer informasjon om situasjoner man kan komme ut for, om faren man utsetter seg for når man forlater kampfartøyene, forteller Amundsen og legger til.
– Det handler om norsk suverenitet. Vi har ikke rom for individualister.
De har ikke plass til soldater som er for lett på avtrekkeren, uansett situasjon eller avgjørelse. Spesielt på krigsfartøy, hvor det er selve fartøyet som er i kamp, ikke mann mot mann.
Støtte på hjemmefronten
Amundsen har opplevd mer og nådd lenger karrieremessig enn de fleste offiserer. Han er likevel helt klar på at det ikke har vært mulig uten støtten hjemmefra. Han giftet seg med konen Bente etter befalskurset i 1976, den gangen de ikke hadde noen anelse om hvilke karriere som kom til å møte dem. Hun har stått stødig ved hans side fra starten, og flaggkommandøren gir henne mye av æren for at han har kunnet satse på en karriere i Sjøforsvaret.
– Da jeg begynte var det mer vanlig at konen var hjemme. Jeg var borte både uker og måneder i strekk gjennom året, men jeg ser det er annerledes i dag, konkluderer Amundsen.
– Det hadde ikke vært mulig uten støtten hjemmefra. Samtidig må alle kortene være åpne. De må vite hva som kreves for å få det til, fortsetter han.
Å etablere gode nettverk tror han er det viktigste som skal til for å få det til å fungere. Spesielt for de som er tilflyttet. Ifølge Amundsen har Forsvaret stor fokus på nettopp dette.
Ta vare på barnebarna
Etter seremonien på Haakonsvern i 2015 uttalte han til AV at han ville bruke tiden videre på barnebarna sine. Bente var i full jobb, og han ville ta igjen for tapt tid. Pensjonisttiden var han veldig innstilt på.
– Jeg visste jeg ville hjelpe barna med å avlaste dem med det de trengte. I dag bytter jeg bleier og styrer på, men jeg tror ikke det er alle som er like anvendbare, innrømmer han muntert.
– Selv om jeg er trent til kamp så tror jeg også at jeg har blitt flink til å vise omsorg, legger han lurt til.
Foreløpig nyter han pensjonisttilværelsen og har gode nettverk gjennom Forsvaret, med både interesseorganisasjoner, foreninger og lag. Ikke minst arbeidet han gjør for Sjømilitære Samfund. Å være tilknyttet Sjøforsvaret har blitt en livsstil og forholdet tar han med seg til graven.
– Jeg håper at jeg blir husket som en faglig dyktig og respektert offiser, slår han fast.