– Jeg vil sy!
Det var svaret Farideh Abdullahi Azar ga på norskopplæringen da de spurte hva hun ville gjøre videre. Da hun og familien flyktet fra Iran til Tyrkia, var det syferdighetene som ga henne både en inntekt og nye bekjentskaper. Hun begynte som skredder, og har satt sine spor i de tyrkiske hjem, der hennes tepper dekker sengene, og nasjonaldraktene hun sydde blir hentet frem på livets viktigste dager.
Ville være skredder31. august 2010 kom hun direkte fra Tyrkia til Askøy. Her skulle det vise seg å ikke være like enkelt å leve av lidenskapen.
– Jeg ville jo helst jobbe som skredder også i Norge. Men jeg fant fort ut at det ikke er vanlig å bestille skreddersydde klær her.
Farideh gikk fra butikk til butikk og viste frem eksempler på ting hun har sydd. Hun er selvlært, og kan sy det meste. Gardiner, duker, sengetøy og klær. Hun la igjen telefonnummeret sitt, men det var ingen som ringte opp igjen.
– Jeg tror ikke de skjønte hva jeg kan.
Språkproblemer gjorde det også vanskelig.
– Jeg tror det er vanskelig å stole på en person fra et annet land sånn med en gang også, sier hun.
Løsningen
Løsningen skulle vise seg å være husfliden på Askøy. Her ble Farideh tatt inn i et eget lite samfunn. Her ble hun med en gang bedre på språket, fikk et kontaktnett, og fant ut hva hun ville satse på. Hun fikk pågangsmot til å finne tilbake til sitt gamle levebrød. For selv om det ikke er vanlig å bestille skreddersydde klær i Norge, er det likevel ett plagg som veldig mange nordmenn har hengende i skapene sine, som krever tilpasning, erfaring og en stødig hånd. Nemlig bunaden.
– Jeg har brukt tiden fra høsten 2012 og frem til nå på å lære meg å sy askøybunaden. Jeg får fremdeles en del veiledning, men de jeg har sydd bunader til har vært veldig fornøyde, smiler hun.
Å sy bunad er på mange måter lettere enn å sy nasjonaldraktene fra mitt hjemland og fra Tyrkia. Der er det mye mer valgfrihet, både når det gjelder farger og stoff, og trender som varierer fra år til år. En bunad er en bunad.
Hun forteller at husflidlaget har betydd veldig mye for henne, og har gitt henne en følelse av tilhørighet.
– Det var veldig vanskelig i begynnelsen. Selv om jeg kunne sy, forstod jeg veldig lite av språket. Nå går det mye bedre.
Nå ønsker hun å sy bergensbunad og sognebunad også. Selv om plagget er relativt nytt for henne, hjelper den tidligere syerfaringen henne en lang vei.
– Å sy bunad er på mange måter lettere enn å sy nasjonaldraktene fra mitt hjemland og fra Tyrkia. Der er det mye mer valgfrihet, både når det gjelder farger og stoff, og trender som varierer fra år til år. En bunad er en bunad, den skal se ut på en viss måte, og gjør den det, er kunden fornøyd, smiler Farideh, som nå ønsker å satse skikkelig på å sy bunader.
– Jeg registrerte enkeltpersonsforetak for en stund tilbake, men så fikk jeg min yngste datter, så jeg har ikke kommet skikkelig i gang. Men nå er jeg på leting etter et lokale. Det blir så mye rot når jeg skal jobbe hjemmefra, ler hun.
FordommerFarideh har blant annet annonsert at hun syr askøybunader gjennom Askøyværingen. Men det er ikke alle som har tro på at en dame fra Iran kan sy Norges nasjonaldrakt.
– Det er mange som ringer, og når de finner ut at jeg er innvandrer så tar de ikke kontakt igjen. De tror ikke at jeg klarer det. Men det er bare fordi de ikke kjenner meg, sier hun, og legger til:
– Jeg har sydd i mange, mange år, og selv om det å sy bunader er relativt nytt for meg, så er det ikke så vanskelig. Jeg kan sy bra, sier hun bestemt.
Farideh har respekt for bunaden, og det den representerer.
– Den er et nasjonalt symbol. Og så er den veldig fin! Spesielt askøybunaden, synes jeg.
Selv har hun ikke bunad, men forteller at hun vil sy bunader til de to eldste døtrene sine, som er 12 og 15 år.
– Alle vennene deres har bunader, og de har veldig lyst på det selv også. Så jeg tenker at de skal få når de blir 20 begge to.