Om man hadde spurt Richard Fromreide for rundt ti år siden om han trodde han kom til å fullføre en roferd fra Herdlefjorden til Skjolden i Sogn hadde han ikke trodd det. Da hadde han akkurat vært ute for ulykken som gjorde ham lam fra livet og ned.

– En som jobbet på fysioen på Haukeland da jeg var der sa faktisk at hun ikke var overrasket over at jeg fant på dette, eller at jeg klarte å fullføre det, humrer Richard.

Uføretrygden slengt i trynet

For Richard har det vært viktig å vise at det er mulig å følge drømmen. Ikke bare for sin egen del, men for andre som har havnet i samme situasjon som ham.

– Det er så mange som får klesset en uføretrygd i trynet, så sitter de der. Jeg har lyst å vise at man kan gjøre det man har lyst til, sier Richard bastant.

Roferden har han tenkt på i to år snart, og han har gått med en egen liste på telefonen som han har oppdatert hver gang han har kommet på noe viktig å ta med seg videre. Hvorfor det ble akkurat denne sommeren har han ingen spesiell grunn for.

– Folk har alle mulige drømmer de ønsker å gjennomføre, enten det er et sykkelritt, en roferd eller noe annet. Jeg blir veldig inspirert av alle menneskene vi ser i media som gjør noe ekstraordinært, forklarer han videre.

God hjelp

Kjell Tore Solvang og Gunn Fuglestrand har vært et solid støtteapparat gjennom hele ferden. De har hjulpet ham å holde motivasjonen oppe, og Gunn har sørget for at ingen mager gikk sulten.

– De har vært der hele veien, påpeker Richard takknemlig.

Hjemme har han også fått stor støtte av kompisene. Richard konkluderer med at noen ting må man bare ha hjelp til om man vil gjennomføre, selv om det er en kneik å komme over.

Etter en uke bak årene ser hendene hans mest ut som om de har vært gjennom en lang dag med fysisk arbeid. Om det er fordi han bruker hendene mer enn folk flest når han sitter i rullestol vil han ikke fastslå. Foto: Christine Fagerbakke

– Jeg sitter jo gjerne å knoter med ting litt ekstra for å klare og få det til selv. Men det kommer jo gjerne an på hva man trenger hjelp til også. Så jeg er ikke helt firkantet, beroliger han.

Og det er ingen tvil om at mestringsfølelsen har fått en massiv boost etter denne turen.

– Jeg har sett på kartet og ser det ser langt ut, men jeg vet det er langt. Tolv til fjorten timer med roing hver dag har gått overraskende fort. Kroppen min er litt sånn at den syntes det er veldig tungt i begynnelsen, men når det først løsner kan jeg holde på i timesvis, innrømmer Richard og fortsetter:

– Men jeg trodde ikke at jeg skulle klare å ro tolv timer hver dag.

Richard håper på å inspirere flere til å følge drømmen sin ved å fortelle om roferden. Både folk som har havnet i samme situasjon som ham selv og folk som sitter på gjerdet og venter. Foto: Christine Fagerbakke

Richard vs. Ørnen

Han var på forhånd klar over at størrelsesforholdet mellom den lille trebåten «Tiril» og de massive fjellene i Sognefjorden kom til å bli en egen opplevelse i seg selv. Og den verdenskjente fjorden holdt ikke noe tilbake.

– Den ene dagen rodde jeg i et område som virket helt ubebodd. Da jeg så i stranden så jeg et ørnereir. Jeg tror ørnen kvapp minst like mye som meg, erindrer han.

– På torsdagen rodde jeg forbi et sted det hadde gått et ras lenger oppe i skråningen. Der sto det noen hjorter, og jeg tenkte for meg selv at de sikkert ikke hadde sett mye mennesker før.

Det har vært en viktig del av opplevelsen å få oppleve den urørte naturen.

– Det er ikke hver dag man får oppleve ubebodd natur. Noen steder gikk det beint opp fra fjorden. Det var så kult da, forteller han energisk videre.

Staheten lenge leve

For de fleste hadde kanskje en dagstur vært nok. Og selv om Richard påpeker at det ikke er noe i veien for det, handlet denne turen om å presse seg selv og finne ut hvor sine egne grenser ligger.

– Man blir mer kjent med kroppen sin etter en slik ferd også. De siste dagene kjente jeg det ekstra godt, for å si det slik, forklarer han.

Askøyværingen møter ham dagen etter han har kommet tilbake til Askøy. Formen er på topp (dog, noe stiv) og hendene ser mest ut som om de har vært gjennom en god arbeidsøkt. Sidevinden ga venstre armen rett og slett skikkelig juling. Likevel kan man såvidt se på mannen at han har rodd omtrent 140 nautiske mil på en uke.

– Jeg er veldig glad for at jeg har gjennomført det, innrømmer Richard og fortsetter:

– Og jeg er spesielt glad for at jeg valgte å legge ut fra Askøy. Nå kan jeg si at jeg har rodd hjemmefra til Sogn, og det er noe eget over det når man kan si man rodde derifra.

Nå kan Richard si at han har rodd hjemmefra. Det var ikke før han kom tilbake til Askøy at han innså hva han egentlig hadde gjennomført. Foto: Kjell Tore Solvang

Mersmak

Og roferden har gitt mersmak for askøyværingen. Han har allerede begynt å leke med tanken om å ro en enda lenger distanse. Det krever en helt annen planlegging og et annet opplegg enn denne turen. En oppgave han tar på strak arm.

– Det er noe eget med å ro i den trebåten, sier han og tar en kort pause.

Det var ikke før han kom tilbake til Askøy det virkelig begynte å demre for ham hva han hadde gjennomført. Da han ankom Skjolden ble han møtt av flere kompiser med både håndhilsninger og gratulasjoner.

– De virket imponert over hva jeg hadde gjennomført, men ikke overrasket overhode, avslutter han lattermildt.

Hva neste eventyr for Richard blir er foreløpig en hemmelighet, men han har tydelig bevist at ingen utfordring er for stor.