Det var de færreste som kunne motstå duften av nystekte vafler og nytraktet kaffe. Det var et ubestridelig faktum Ingrid Dale visste å utnytte til det fulle.

71 år gammel satte hun i gang. Med et sammenleggbart bord, brosjyrer fra Norsk Luftambulanse og to doble vaffeljern og kaffetrakter dro hun fra kjøpesenter til kjøpesenter opptil flere ganger i uken. Alt for hjertesaken: Å skaffe Norsk Luftambulanse flere støttemedlemmer. For ikke å glemme det hemmelige våpenet: sitt vinnende, engasjerende vesen. Intetanende handlende på kjøpesentrene var sjanseløse.

Slik fikk Norsk Luftambulanse over 14 år minst 13.000 støttemedlemmer personlig hanket inn av Ingrid Dale fra Kleppe.

Intetanende handlende på kjøpesentrene var sjanseløse.

Det var en tragedie som utløste Ingrids brennende engasjement.

På kvelden april 1988 kolliderte to biler på Juvikflaten front mot front. I den ene bilen: Ingrids barnebarn, 19 år gamle Per Øyvind Johnsen, og en kamerat. I den andre bilen, et ungt, nyforlovet par på vei hjem fra dagens husbyggingsøkt. Den 23 år gamle mannen ble drept momentant. Forloveden ble hardt skadet, det samme ble Per Øyvind. På den tiden fantes ikke Askøybrua. Eneste måten å frakte de skadede til sykehus på, var gjennom å rekvirere ferge. Eller som i dette tilfellet: Et helikopter fra Norsk Luftambulanse landet på Juvikflaten og tok med seg de skadde. Lenge svevde begge mellom liv og død. Forloveden overlevde. Per Øyvind døde etter to uker på sykehuset.

Ble hedret: Faksimile fra Norsk Ukeblad 1992. Da hadde hun vervet over 10.000 medlemmer til luftambulansen. Ingrid fikk også et helikopter oppkalt etter seg selv.

Ikke lenge etter ulykkenstod Norsk Luftambulanses stasjon ved Store Lungegårdsvann i fare for å legges ned. Det tente kampgløden i Ingrid Dale. En glød som ikke ga seg før hun var passert 80 og bena ikke kunne bære henne lenger, i 2001. Ingrid gikk bort i 2002.– Hun hadde et utrolig vakkert glimt i øyet som var helt sjeldent, minnes Rune Johnsen, et av hennes 36 barnebarn.

Ingrids glødende engasjement smittet over på alle rundt henne. Hun samlet barnebarna rundt kjøkkenbordet der egg skulle klekkes og surmelk røres ut med vanlig melk og vaniljesukker.

– Hun var svak i armene, og vaffelrøren ble større og større, smiler han, om øktene som gjerne endte med at to tilitersbøtter ble fylt med deilig vaffelrøre.

Foruten kjøpesentrene på Askøy og Bergen, dro hun jevnlig til Fedje, Austevoll og andre perifere kommuner som var avhengig av luftambulansen.

Kampen om støttemedlemmer stod ikke bare på kjøpesentrene. Ingrid arrangerte også flere veldedighetskonserter som ble gjestet av blant annet Rune Larsen og Tor Endresen under Lollipop-storhetstiden, og Roderick Franks, førstetrompetisten i London Fillharmoniske orkester, som kalte Ingrid for hans norske mor.

Mormor Ingrid Dale var Rune Johnsens fremste forbilde.
Anne Jo Lexander

Og kjøpesenterbesøkene, det var ikke slik at hun var på dem en gang i blant.

– Å nei da, det var stands flere ganger i uken, og hun brukte gjerne fem til seks timer på hvert sted. Så utrettelig var hun, altså, forsikrer Rune.

Men hvem var denne kvinnen, som var så spesiell at Norsk Luftambulanse måtte «tvinge» på henne et par sydenturer i løpet av 90-tallet slik at hun fikk et lite avbrekk fra sin altoppslukende livsoppgave, og attpåtil døpte et helikopter opp etter henne?

Opprinnelig fra Austevoll, vokste Ingrid Malene Jacobsen opp på Tveitevåg som eldst av 15 søsken. Hun giftet seg med Kasper Dale, og slekten vokste etter hvert til syv barn og 36 barnebarn. Ingrid var familiens naturlige midtpunkt, og samlet store og små hos seg på Kleppe så ofte hun kunne. Alle var velkommen hos henne, hun snakket og mente bare godt om folk, mimrer Jeanett Isachsen, mor til et av Ingrids oldebarn.

Og for Rune var mormoren det aller største forbildet, både gjennom oppveksten og også i dag. Hun tok seg alltid av de svake, og løftet dem opp i lokalsamfunnet. Ikke minst var Ingrid en tøffing. 59 år gammel ble hun enke. To år senere tok hun sertifikatet.

– Og dette var midt på 70-tallet, da det fortsatt ikke var vanlig at kvinner hadde lappen, forteller Rune stolt.

Da Ingrid Dale døde, skrev Norsk Luftambulanse dette minneordet om deres Grand Old Lady. Her er hun avbildet med helikopteret som fikk hennes navn. Dette helikoptereret er i dag tatt ut av tjeneste.

«Dar kjem vennane mine!». Ingrid fikk selv nytte av Norsk Luftambulanse. En vinterdag på slutten av 80-tallet gled hun på den isglatte trappen utenfor hjemmet til søsteren. Luftambulansen kom og hentet henne. Da Ingrid fikk se helikopteret nærme seg, smilte hun og sa med forventning i stemmen: «Dar kjem vennane mine!»

Var det skyldfølelse som gjorde at Norsk Luftambulanse ble Ingrids hellige kamp i livet? Rune rister bestemt på hodet.

– Jeg tror ikke hun følte noe ansvar for det han gjorde.

Men at dødsulykken gikk sterkt inn på henne, var det ingen tvil om. Av alle barnebarna, var 19 år gamle Per Øyvind på mange måter en av øyenstenene hennes, fastslår Rune.

– Som tømrer var han nevenyttig, og hjelp henne mye i og rundt huset. Han var utrolig hjelpsom og snill, sier broren.

Og ja, det er ikke til å legge skjul på at det som var ekstra tøft, var at ulykken var hans feil. At en uskyldig person mistet livet på grunn av Per Øyvind, var en ekstra belastning.

Familien ble kastet ut i et salig kaos de ikke kunne gjøre noe med, bare forholde seg til.

– Når du leser en nyhetsnotis om en trafikkulykke, rister du ulykken av deg dagen etterpå. For dem det gjelder, står de i det i sinnsykt lang tid etterpå, kommenterer Rune lavmælt.

– For å si det sånn, det er på grunn av Ingrid at jeg ble – og fortsatt er – medlem av Norsk Luftambulanse, sier Rolf Erik Veland.
Anne Jo Lexander

Ingrid var en stayer,og viste engasjement helt til helsen gjorde at hun måtte gi seg i 2001.Hun stod på sin post på Askøy senter da hun fikk slag.

– Hun hadde et helt eget selger-gen jeg tror mange næringsdrivende hadde satt pris på å få kloa i, humrer Rune.

– For å si det sånn, det er på grunn av Ingrid at jeg ble – og fortsatt er – medlem av Norsk Luftambulanse, sier Rolf Erik Veland, som skrev mye om Ingrid og hennes virke i Askøyværingen gjennom årene.

Ingrid stod alltid alene ved bordet sitt på sentrene, gjerne ikledd hatt og med pentøy under den karakteriske, røde jakken til Norsk Luftambulanse. Og hun var ikke redd for å dele sin historie med andre. Det var umåtelig viktig for henne å få folk til å forstå hvor uunnværlig luftambulansen er for utkantstrøkene. Den unge forloveden som overlevde ulykken, forteller at Ingrid var et godt menneske med et positivt engasjement for luftambulansen.

_> Om jeg husker henne? Jeg kan ikke glemme henne.

Trygve Hillestad_

Det er vaflene hennes Trygve Hillestad, regionleder for stiftelsen Norsk Luftambulanse i Hordaland minnes best. Det, og hennes oppofrende, gode vesen.

– Om jeg husker henne? Jeg kan ikke glemme henne, er hans spontane utbrudd når vi nevner navnet hennes.

Han understreker at det ikke bare var nyrekrutteringen Norsk Luftambulanse kan takke henne for.

– Hver gang hun var på stand og vervet gjorde hun det på slik måte at folk som var medlemmer bestemte seg for å fortsette. Vedlikeholdet hun utførte på medlemmene var stort, sier Trygve.

Steinar Sellevold, også han i Norsk Luftambulanse, avslører at Ingrid var suveren, også i landsmålestokk.

– Hun var uten sidestykke! Hun satt med sitt vesle bord i reiselivsmessen i Grieghallen og stoppet alle. Ingen fikk lov til å gå forbi uten å samtale med henne. Slik klarte hun uten unntak å verve flere medlemmer enn vårt sentrale apparat som satt på reiselivsmessa på Østlandet, forteller han glødende, og legger til:

– Jeg kommer ikke på noen på landsplan som kan sammenlignes med henne. Hun vant konkurransen mot det profesjonelle apparatet hver eneste gang.

Følg Askøyværingen på Facebook!