Fattigdom har sin pris

Askøy er en kommune med stor vekst og lite penger. De ovenfor nevnte eksemplene er klare symptomer på dette.

Den kommunale armoden betyr selvsagt ikke at det ikke skjer noe positivt i kommunen. Flere gode tiltak er på gang. Likevel er det sånn at lite penger fører til press på de sektorene som i sterkest grad angår hverdagen til den menige askøyværing: Skole, barnehage og helse. Spørsmålet er hva som kan gjøres for å bedre situasjonen. Vanligvis er det de styrende partier som får skylden for trange budsjetter. Dette er i og for seg berettiget: Flertallet er ansvarlig for det budsjettet som blir vedtatt. Et interessant spørsmål er imidlertid hvilke realistiske alternativer som finnes.

Arbeiderpartiet flyttet på om lag seks millioner kroner i sitt alternative 2012-budsjett. Fire og en halv av disse millionene var lagt inn som en økning i de såkalt frie midlene fra staten: En økning som må komme fra sentralt hold som lokalpartiet dermed ikke har kontroll over. SV fant flere millioner enn Ap. Problemet er bare at fem og en halv av disse var lagt inn som økte skatteinntekter – et veldig offensivt anslag. En betydelig andel var lagt inn som tøffe effektiviseringstiltak: Tiltak som må betegnes som vanskelig å gjennomføre på ett budsjettår. Venstre opererte på sin side med 12 millioner kroner i «overføring fra driftsregnskap» – en løsning som lukter ulovlig lang vei.

Poenget med disse eksemplene er ikke å sable ned kreative økonomiforslag. De viser ikke vond vilje. Det de viser, er at ingen av partiene har realistiske løsninger som vil bedre situasjonen radikalt på kort sikt. Skal Askøy bli en kommune som får romslig økonomi, må brorparten av pengene komme gjennom økte overføringer fra staten. Samtlige partier er enig om at slike midler bør komme. Men få om noen kan fraskrive seg ansvar for at de ikke kommer. Både Ap, SV, KrF, Høyre og Venstre har hatt fartstid i regjeringslokalene uten å ha bidratt til radikale forbedringer. Kanskje bør lokalpolitikerne på Askøy gå i bresjen for et kommuneøkonomisk opprør for vekstkommuner i samme situasjon?